© 1989 SANGVINERNE

Designet av Schippert

November 12, 2015

November 15, 2012

November 10, 2011

Please reload

Siste innlegg

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Utvalgt innlegg

Going to Graceland

April 22, 1998

SOT tilbake til røttene: 5.-22.april 2008.
Oslo - New York - Memphis (Graceland) - Cancun / Isla Mujeres - New York - Oslo
( Arrangeres av : Bård Fossli jensen, Jon Henrik Tveit, Knut Erik Hovda, Jacob berg Thomassen og Bjørn Brandsæter)

Going home!
Denne gangen måtte vi slippe litt ut til massene; vi kunne ikke be fattige Sangvinere om tjue store til turne uten at de visste (i hvert fall litt) om hva de skulle ut på. Sånn ble det. De fikk vite litt. Graceland! Alle drømmers hjem. Men det var alt. Betal. Resten får vi sponset. Og det fikk vi. Sjelden har vel noen fått så mye ut av to vakansvakter. Oh my God!

Vi hadde tross iherdig innsats, trusler og løsepenger, ingen mulighet til å få alle på samme flight til NY. Ingen visste hvor vi skulle, annet en ”det endelige målet”. Bortsett fra heltene som måtte dra i forveien: Trond Vartdal og Helge Eiding som de to uredde, og de litt mer skuddredde 18 kom dagen derpå. De fikk en oppgave: Finn et sted i Harlem hvor vi kan besøke en Gospel-gudstjeneste.

De dro, så, og vant: Ankomstdagen for Sangvinerne hadde nemlig duetten sørget for ikke mindre enn en GospelKONSERT i en menighet i Harlem; behørig plassert i den lokale kirken – en nedlagt kino som trolig ramlet sammen kort tid etter at vi var der. Vi kom like etter at de startet til en trolsk stemning: Negerdamer så store at du garantert ville padlet på dem ved flomvarsel, og menn med så store – og mørke briller – at vi enten ble stum av beundring eller av frykt. Og stemmene! Halleluja! De fleste av oss, som kjente Sanvinernes hang til å synge overalt og fremdeles hadde barnetroen i orden, ba en liten bønn for at de ikke visste at vi var et kor. Her kunne vi ikke synge. Dette var for stort: Tårene rant av damenes soloer, genene byttet plass i pungen ved mennenes bass-stemmer… Det var bare vakkert. Men som alt det vakre, måtte dette også ende.... Det startet med at de takket alle som var kommet – fra bunnen av og oppover – til de til slutt nådde Menighetsrådet, og…. The Preacherman! Langsomt seg han nedover midtgangen til stående applaus. Sorte solbriller, gangsterglis. Kulere enn Morgan Freeman. Så kom det: ”And finally: Thanks to our Norwegian Friends! By the way, you were a choir, weren’t you?” Stillhet. Så enda stillere. 20 blekskaller ble enda blekere, gled ned i setene og smilte beskjemt. Så mer stillhet. ”The scene is yours!” Det var da blodtrykket til Vegard Vartdal forsvant. Ansiktet ble gjennomsiktig da han sa: ”Knut Erik: Vi kan ikke synge her! Det er en kirke! Hva kan vi synge? Ingenting! Vi synger dessuten acapella, og disse med verdens beste stemmer hadde i tillegg et band!” Svaret sa seg selv. Fem minutter senere stod vi bleke, med store ringer under armene og i skrittet på scenen og skalv. Hva er den statistiske sjansen for at vi treffer tonen på Let Me Be There akkurat nå? Ingen kunne statistikk, men vi skjønte den sjansen var liten. Hva hjelper vel det? Noen vinner i lotto også. Og vi traff. Som bare Faen! Til taktfast applaus rundet vi inn første vers, til refrenget slo bandet innpå og spilte med, og på andre vers reiste hele menigheten seg og sang med. OhMyGodAlmighty. Jeg får tårer i øynene av å tenke på det. Det største EVER! Når sangen, applausen og lykkeønskningene var gjennom fase en, så stakk vi. Mørket kom sigende, vi var – heltestatus i egne øyne eller ikke – fremdeles blekrumper, og vi var midt i svarte Harlem. Lykkelige. Ca tre uker senere ga skinnet de første tegnene til at gåsehuden skulle slippe…

New York hadde mer å by på: Vi hadde lagt opp rebusløp, som (selvfølgelig) innbefattet å skaffe seg hodeplagg av en slik karakter at det er et under at noen Sangviner i ettertid har sluppet inn i statene. Vi sang i Central Park, vi spilte Baseball i Central Park (som alt Sangvinsk kjemisk blottet for regler) – og vi vant Central Park. Vi dro ikke bare på hockeykamp med NY Rangers i Madison Square Garden – vi fikk tilogmed gleden av å se no 99 – Wayne Gretzky – på isen før han gikk av med avtalefestet pensjon….

Og så måtte det skje: Der det er Sangvinere, og der det er Arne Talseth, der vil det alltid skje noe: Vi bodde på et utmerket seks-stjernes hostell (eller var det to stjerner?) i Chelsea; trygt plassert i homsestrøket - blant venner. Super-party om kvelden, og gangavstand hjem. Av en ukjent – og veldig muffens – grunn, var Arne Talseth blant de første som forlot festen. Sånt skjedda da aldri: Vel, vi tenkte ikke mer på det før vi våknet neste morgen og ble kollektivt arrestert – og fratatt passene – fra NYPD. Alle som tror at NYPD Blue på TV er overdrevet bør tro om igjen eller prøve det. En enkel telefon til ambassaden ga oss et klart svar: Ikke prøv å lyve, de fersker dere uansett. Legg dere flate, fortell om alt – og litt til – og håp på det beste. Bevisene som ble lagt frem for at vi kollektivt hadde robbet hvormangestjernervardetnåigjen-hostellet for noen telefonkort og skillemynt var overveldende: Arne (i sin sorte skinnjakke) var blitt observert da han brøt seg inn. Lite hjalp det at hans alibi var ”a Lion in a cage” med like skumle hensikter som mangel på klær i sitt daglige virke. Når de da fant halvspiste pølser i Harald- og Torbjørns seng, pølser som var blitt varmet ved hjelp av en vekter som da ”forlot sin plass ved stedets skattkammer” ble begeret som fikk passene våre til å forsvinne i nevene på noen som hadde lengre revolvere enn….. nå, ja. Etter eviglangeavhør, forhandlinger (og trolig en aldri så liten ”buy-out”) var vi atter frie. Og langballene,-jeg mener langrevolverne – var atter våre gode venner.

Turen gikk videre via St. Louis til Memphis Tennessee. Til the home of the King. Riktignok bodde vi ganske standsmessig I nærheten av Graceland, men nærmiljøet var såpass trygt at vi på det sterkeste ble frarådet å GÅ de 300 meterne til nærmeste benser for å kjøpe det nødvendigste. Bongo på hotellrommet med høy innsats: Vinneren fikk klippe Vartdals lange hår. Husker ikke hvem som vant den skalpen, men frisør er han i hvert fall ikke den dag i dag! Dagen etter var det tur på hjuldamper på Ælva (lengre unna både dampdreven og HJULdamper kommer man vel ikke), men noen klarte å loke der også: Lenge nok til å miste neste store happening. Jepp. Vi gjorde det. Vi sang inn plate på Sun Studios. Riktignok var CD-brenningen gått til H.. da, så det ble kassett, men studio ble det. Ikke allverdens lenge etter at U2 hadde sunget inn sin siste studioplate der heller (var det Joshua Tree??).

Høydepunktet var der. Graceland. Vi var nok flere som trodde at det – tross alt – kunne bli en aldri så liten nedtur: Når man har psyket seg så mye opp at det ville fjernet enhver fra en hvilken som helst F-diagnose (før man raskt dundrer tilbake og får et par ekstra), og det utenfra kunne virke litt ”sticky”, var det utrolig å gå fra rom til rom og kjenne stemningen. Historien. Følelsen. Lukten. Det var riktig. Vi hadde gjort alt rett! Sangvinerne var hjemme!!! Den forsiktige sangen på graven, selv Sangvinerne ville ikke støte. Ikke her. Bare forsiktig, forsiktig (ikke få assosiasjoner her)… Vakkert var det. Så var det over. Og vi var litt rikere. Alle sammen. Alle var like rike. Like lenge. Like bra. Alle Sangvinerne var med i ånden. Og alle Sangvinerne har vært med like lenge. Men det vet vi jo. Nok om det…

Så da. Hva kunne vi nå overraske med? Vi hadde jo fått med både Graceland og storbyferie. Men noe manglet: Sol og varme. D-vitaminer. Paraplydrinker og Uno-para-dos! Det ble slik. Via Cancun, Mexico, til lille Isla Muheres. Et lite paradis hvor vi bodde ganske råflott. Til 24 kroner natta. (Eller var det 17?) På dorm. Skjønt, noen tenkte kanskje at de ville spare de grunkene og la seg på stranda en natt. Det gjorde de ikke igjen. Ikke engang Yngve ville spare de penga til fordel for de – spør du meg – ganske vemmelige utslettene fra sand-bugsa. Ja, jeg sa sand-BUGSA. Ikke sand-BABES’A. De gir en annen form for svie, tror jeg. Hver kveld sang vi på torget. For en gangs skyld var det ikke bare fordi vi absolutt ville, men fordi alle de andre der omkring absolutt ville at vi skulle gjøre det. En gang utpå kvelden. Når uno-para-dos allerede hadde drevet på i flere timer. Heldigvis var det bare golfbiler der, så ingen ble skadd i trafikken, ei heller på rebusløpet. En del dro til Cancun for å få med seg Spring-break og tilfredsstille sine aller skitneste kikke-lyster, men det gikk bra det også. Torbjørn Krøglid var den eneste som kunne smykke seg med å feire bursdagen sin under palmene. Godt for oss andre, så vi hadde en god anledning til å dele en vannmelon full av sprit. Det smakte som det så ut: Ingenting etter de første tjue drinkene…. Strandvolley avløste slaraffenlivet og slaraffenlivet avløste strandvolley’en. Arne og Knut Erik fikk dykket til tross for at havna var stengt i dagesvis grunnet restene etter en av de tropiske stormene med kjempebølger. Men det hele måtte naturligvis ta slutt. Etter ni varme, våte og late dager gikk turen hjem via NYC. Hverdagen kalte, men hvem var NÅ kongene på haugen? Igjen. Som de har vært det siden 1989.
 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Søk etter tags
Please reload

Arkiv
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square